Lørdag kveld ankom vi Pula i Kroatia. Flyturen med Norwegian tok litt mindre enn tre timer. Det var nesten bare eldre pensjonister med oss på flyturen, så det føltes litt som om vi hadde blitt med på en gruppereise. Vi klarte heldigvis å løsrive oss fra dem på flyplassen. Pula Airport er en typisk utenlandsk flyplass i en liten by, liten og steril. På forhånd hadde vi lest at det nesten ikke gikk flybusser til sentrum, men det klaffet bra for oss, og kostet 30 kuna (ca 30 NOK) per person.
Vi hadde inntrykk av at flybussen stoppet ganske langt unna sentrum, men det gikk veldig greit å gå til hostellet etter å ha blitt utpekt retningen av veldig hyggelige og pratsomme kroatere. Apartment Maria viste seg å ikke være et vanlig hostell, men en leilighet stort soverom, kjøkken og bad, til tross for at det var noe av det billigste vi kunne finne. Fin standard, selv om det kun var to-stjerners, og hadde veldig sentral beliggenhet, midt i gågata.
Kvelden brukte vi til å tusle i gågata mens vi så på gamle hus og rester av middelaldermuren. Langs gågata ligger det mange restauranter, og det virker som det går mye i fersk fisk. Vi bestilte makrell, og fikk den helgrillet med hode og skinn på en tallerken med poteter. Billig mat og øl. Selvfølgelig måtte vi også spise is, da iskioskene ligger tett i tett. Det blir nok mye is på denne turen.
søndag 18. september 2011
Ny reise!
Her kommer en blogg om vår forsinkede bryllupsreise som går fra Pula til Milano, med flyseskapet Norwegian ned til Pula og opp fra Milano fem dager etter.
mandag 24. mai 2010
Temperatur
Neste tirsdag er det varmere i Melhus enn det er her i Buenos Aires. Desverre går vi fra lunken til kald temperatur når vi reiser hjem, selv om det er vinter her og vår i Norge.
torsdag 20. mai 2010
Selgere
En artig ting med Sør-Amerika er selgere som roper. Ikke de som står på gaten i boder, men de som går eller sykler rundt med vesker eller stativ med varer. Måte de roper på er veldig særegent. Det begynner i et lavt toneleie og går høyere mot slutten. Noen ganger kan man høre hva de roper, for eksempel "Helado" (is). De synger det på en måte fra dypt til lyst med en lang "o" til slutt. Noen selgere igjen har ropt seg hese eller de gidder ikke å si ordet tydelig, og det har jo ikke så mye å si, tydeligvis, bare toneleiet blir det samme. Det er jo ikke noe rart de blir hese eller lei av å rope ordet tydelig når de roper hele dagen.
Det er ofte man hører de når man ligger i sengen om morgenen. Nesten som å høre en hane. En annen "artig" selgermåte er de som kjører rundt med bil med en ropert på taket. Blir jo nesten som isbilen, bare med veldig hurtig prating om alle varer han selger i stedet. I begynnelsen trodde de det var politiske budskap eller demonstrasjoner, men det er bare selgere.
Siden vi har blitt såpass vant til det, i alle fall David som har vært her siden februar, hadde det vært gøy å se hvordan selger-roping hadde blitt godtatt i Norge. Må prøve å stille seg utenfor blokkene på Moholt og rope "JORBÆÆÆR", "SOKKEEEEEER" eller "ISKREEEEM" eller noe sånt. Det er mulig at enkelte hadde blitt irritert av slik roping på en søndags morgen klokken 0800. Det gjenstår å finne ut å se. Her er det iallefall helt normalt.
Eksempel på en syklende iskremselger
Det er ofte man hører de når man ligger i sengen om morgenen. Nesten som å høre en hane. En annen "artig" selgermåte er de som kjører rundt med bil med en ropert på taket. Blir jo nesten som isbilen, bare med veldig hurtig prating om alle varer han selger i stedet. I begynnelsen trodde de det var politiske budskap eller demonstrasjoner, men det er bare selgere.
Siden vi har blitt såpass vant til det, i alle fall David som har vært her siden februar, hadde det vært gøy å se hvordan selger-roping hadde blitt godtatt i Norge. Må prøve å stille seg utenfor blokkene på Moholt og rope "JORBÆÆÆR", "SOKKEEEEEER" eller "ISKREEEEM" eller noe sånt. Det er mulig at enkelte hadde blitt irritert av slik roping på en søndags morgen klokken 0800. Det gjenstår å finne ut å se. Her er det iallefall helt normalt.
Eksempel på en syklende iskremselger
fredag 14. mai 2010
Asunción 11. mai til 12. mai
Asunción var kun en mellomstopp med én overnatting på veien til Iguassu Falls. Etter vi landet og tatt ut penger (vi klarte av ukjente grunner kun å ta ut penger med mastercard-kredittkortet til David) prøvde vi å finne ut om det gikk busser til byen, siden taxi-ene ville ta over 100 kroner for turen. Taxisjåførene påsto først at det ikke gikk noen busser fra flyplassen, men senere at det gikk busser fra "svært langt unna", som er 300 meter. Det var ikke noen informasjonsskranke på flyplassen med kart eller noen pc-er med nettilgang. Vi fikk heldigvis hjelp av de som jobber med å veksle turisters dollar til lokal valuta til å finne riktig buss inn til byen, og heldigvis hadde vi valgt ut et hotell på forhånd.
Hotellet vi lå på, Hotel Palmas del Sol, kostet 206 000 PYG, som er ca 260 kroner. Hotellet var kun et tre-stjernes hotell, men var etter vår mening bedre enn det dyrere fire-stjernes hotellet i Santa Cruz i Bolivia. Rommet hadde et stort bad med en behagelig dusj og god frokostbuffe til å være i Sør-Amerika. Det var egentlig synd at vi kun hadde én natt på dette hotellet. Etter å ha sjekket inn og lagt fra oss bagasjen, gikk vi ut og fant en restaurant. Vi spiste på et sted som hadde en veldig god middags- og dessert-buffé.
Vi hørte på forhånd at det ikke er så mye å oppleve og se i selve byen. Av det vi så, merket vi at Asunción er en ganske fattig by.
En øl i minibaren kostet 5000 PYG. Føles litt som monopolpenger når det er så mange
nuller. Kursen var 1 NOK = 767 PYG.
Dagen etter vi kom, dro vi videre mot Puerto Iguazu, Argentina. Vi tok bussen ned til omnibuss-terminalen (taxi er veldig dyrt i Asunción) og fant den riktige bussen ved hjelp av en veldig hjelpsom ansatt. Vi kom også i denne bussen på øverste dekk helt fremmerst, og hadde en veldig god utsikt over den skumle kjørestilen og de smale veiene i Paraguay, som førte til at bussen vår hadde svært mange forbikjøringer. Det skumle er at vi hadde bedre oversikt enn bussjåføren under oss. Bussen fungerte også som rutebuss, og stoppet hele tiden for å ta på og slippe av passasjerer og personer som solgte mat til oss. Det førte til at bussturen tok fem og en halv time. Det tok oss én time å kjøre de 15 kilometrene ut av byen. Da vi kom frem til bussterminalen i Ciudad del Este i Paraguay, fant vi ut at bussen videre til Puerto Iguazu nettopp hadde kjørt. Da var klokken kun halv sju på kvelden, og det var utrolig nok av ukjente grunner for oss siste buss den dagen. Vi møtte et franskt par som også skulle til Puerto Iguazu, og vi slo oss sammen og tok en drosje, som faktisk ikke var så dyrt. For turen fra flyplassen i Asunción og inn til sentrum, som ikke er så langt, ville de ha 90 000 PYG, men vi betalte kun 140 000 PYG fra Ciudad del este og helt inn til Puerto Iguazu på den Argentinske siden, som vil si at vi også kjørte gjennom den Brasilianske siden (Foz do Iguacu).
"Jesus, en vos confio" - De må jo stole på Jesus, så uforsiktig som de kjører...
Hotellet vi lå på, Hotel Palmas del Sol, kostet 206 000 PYG, som er ca 260 kroner. Hotellet var kun et tre-stjernes hotell, men var etter vår mening bedre enn det dyrere fire-stjernes hotellet i Santa Cruz i Bolivia. Rommet hadde et stort bad med en behagelig dusj og god frokostbuffe til å være i Sør-Amerika. Det var egentlig synd at vi kun hadde én natt på dette hotellet. Etter å ha sjekket inn og lagt fra oss bagasjen, gikk vi ut og fant en restaurant. Vi spiste på et sted som hadde en veldig god middags- og dessert-buffé.
Vi hørte på forhånd at det ikke er så mye å oppleve og se i selve byen. Av det vi så, merket vi at Asunción er en ganske fattig by.
En øl i minibaren kostet 5000 PYG. Føles litt som monopolpenger når det er så mange
nuller. Kursen var 1 NOK = 767 PYG.
Dagen etter vi kom, dro vi videre mot Puerto Iguazu, Argentina. Vi tok bussen ned til omnibuss-terminalen (taxi er veldig dyrt i Asunción) og fant den riktige bussen ved hjelp av en veldig hjelpsom ansatt. Vi kom også i denne bussen på øverste dekk helt fremmerst, og hadde en veldig god utsikt over den skumle kjørestilen og de smale veiene i Paraguay, som førte til at bussen vår hadde svært mange forbikjøringer. Det skumle er at vi hadde bedre oversikt enn bussjåføren under oss. Bussen fungerte også som rutebuss, og stoppet hele tiden for å ta på og slippe av passasjerer og personer som solgte mat til oss. Det førte til at bussturen tok fem og en halv time. Det tok oss én time å kjøre de 15 kilometrene ut av byen. Da vi kom frem til bussterminalen i Ciudad del Este i Paraguay, fant vi ut at bussen videre til Puerto Iguazu nettopp hadde kjørt. Da var klokken kun halv sju på kvelden, og det var utrolig nok av ukjente grunner for oss siste buss den dagen. Vi møtte et franskt par som også skulle til Puerto Iguazu, og vi slo oss sammen og tok en drosje, som faktisk ikke var så dyrt. For turen fra flyplassen i Asunción og inn til sentrum, som ikke er så langt, ville de ha 90 000 PYG, men vi betalte kun 140 000 PYG fra Ciudad del este og helt inn til Puerto Iguazu på den Argentinske siden, som vil si at vi også kjørte gjennom den Brasilianske siden (Foz do Iguacu).
"Jesus, en vos confio" - De må jo stole på Jesus, så uforsiktig som de kjører...
torsdag 13. mai 2010
Santa Cruz, 07. til 11. mai
Vi ankom flyplassen i Bolivia etter to timer med fly fra Salta. Imigrasjon og toll ble ikke noe problem. Vi måtte heldigvis ikke vise vaksinasjonskort for gulfebervaksine, siden Ida hadde sitt liggende i Norge. Vi måtte heller ikke vise det på vei ut av Bolivia. Etter ankomst fikk vi tatt ut penger (de hadde åtte minibanker stående i en klynge) og fant et locutorio (pc-er med nett) for å søke etter hosteller eller hoteller. Vi fikk ikke noe god oversikt, så vi valgte ett vi syntes hørtes greit ut, Grand Hotel Canada, som også hadde en reklamefolder liggende i informasjonsdisken på flyplassen skrevet på spansk og tysk. De sa at det kun gikk taxi fra flyplassen, og den kostet 50 bolivianos. Vi fikk senere fortalt at det går en flybuss som koster kun 5 bolivianos. Vi tok denne tilbake, og den er bedre å ta enn en taxi.
Santa Cruz de la Sierra er bygd opp i sirkler, med sentrum i midten, naturlig nok. Taxi-en kjørte oss rett til hotellet. Hotellet kostet 240 bolivianos og har tre stjerner avmerket på skiltet. Hotellet var helt greit, men dyrt i forhold til hva vi hadde sett i Argentina. Førsteinntrykket av nabolaget, var at dette var en rotete og fattig by. Dette bildet bedret seg etter hvert som vi gikk andre steder i sentrum, men gatene i Santa Cruz kunne med fordel blitt laget ...flatere på en måte.
Man kan ikke gå her i blinde akkurat
En ting som er artig med Santa Cruz, er at alle de ulike butikkene har samlet seg i klynger. I nabolaget der Gran Hotel Canada ligger, selges det komfyrer og kjøleskap. Rett etter, mot veien til sentrum, finner du gullsmykker. Det finnes klynger av salgssteder for alt. Trykkerier, madrasser og sengetøy, utklednings- og lekebutikker, farmacia-er (apotek), etc. I gaten der vi bodde første natten var det ekstra trange gater, fordi kjøleskap og komfyrer tar en del plass når de står hulter til bulter på fortauene.
Den andre dagen ville vi ha litt luksus, siden vi var i et fattig og billig land, og tok et rom på La Continental. Det var litt skuff, til å være et 4-stjerners hotell. Hotellet var ikke dårlig, men fortjente absolutt ikke så mange stjerner. Vi spurte to ganger før vi bestilte rom om de hadde den badstuen som var avbildet på brosjyren, men fant ut at de kun hadde en steamer og at badstuen ikke fungerte. Rommet hadde en ekstremt bred seng, men et ganske lite bad. Vi mener et stort bad ofte er viktigere enn en bred seng.
Her får man plass til hele familien...
De to siste nettene lå vi på et ekstremt billig hostell som faktisk var veldig rent, ryddig og uten insekter, og hadde dessuten en hjelpsom og hyggelig betjening. Det første hotellet vi lå på hadde mange bittesmå insekter krypende på veggen, og da David hadde satt fra seg en kopp med litt vann i bunnen, hadde det krøpet oppi ...kanskje 50 stykker i koppen. Tips: Ikke sett fra deg en kopp med vann. Hostel Ambar Backpackers kostet kun 35 bolivianos for to personer per natt. Det er ekstremt billig. Etter vår erfaring er ikke Santa Cruz stedet for å unne seg luksus på hotell. selv om du må betale 4 bolivianos for varmtvann, og 1 bolivianos for dopapir vil vi råde alle som drar til Santa Cruz til å bo på Hostell Ambar, og bruk det du sparer på bedre hoteller i andre byer.
Pris: 32 kroner per natt for to personer
Sengen som vist på bildet ovenfor: Ti ganger så mye
Vi visste ingenting om hva vi kunne gjøre i Santa Cruz, og ble heller ikke så mye klokere etter besøket på turistinformasjonen. Turistinformasjonen var dessuten veldig vanskelig å finne. Vi spurte tre bolivianere som pekte i hver sin retning, men vi fant til slutt skiltet til kontoret som var gjemt bak en busk. Damen på turistkontoret nevnte to ting det gikk an å gjøre. Det ene var å dra til en slags økologisk park med badebasseng, og det andre var dyreparken. Det var ikke særlig varmt den andre dagen, og det så ut som at bassengene var mindre behagelig enn det de skulle forestille på bildene. Vi tror den økologiske badeparken er fin for barnefamilier. Dyreparken er helt grei. Det morsomste var da vi skulle se på to dovendyr innenfor en innhengning. Dovendyr er veldig rare, om du ikke visste det. De ligner egentlig litt på dyr som lett kunne glidd inn i skogsmiljøet på Kashyyyk. Vi trodde dovendyrene var innenfor gjerder, men de krøp (ekstremt sakte) ut av innhengningen og bort til noen trær som de (ekstremt sakte) klatret opp i. Tydeligvis går og klatrer de fritt (selvfølgelig stengt inn til leopardene og pumaene) omkring i dyreparken. Selv om de kryper og klatrer ekstremt sakte, er det veldig fasinerende å bare stå å se på.
Her kommer chewbacca krypende
Denne lille krabaten prøvde å klatre opp i treet, men etter en veldig lang tid
fant den ut at den var for liten til det store treet...
På søndagen vi var der, var det et marked i en av parkene i sentrum, med fine sandaler i lær, vesker i tøy eller lær, belter, metallfigurer, etc. Ikke like stort som markedet i San Telmo i Buenos Aires, men likevel verdt å se på dersom man tilfeldigvis skulle befinne seg i Santa Cruz.
På Hostel Ambar fant vi informasjon om steder å dra til som lå bortenfor byen. Vi dro til et sted som heter Samaipata, som ligger 3 timer unna med en egen Samaipata-drosje. Drosjen koster kun 30 bolivianos per person, og drar så snart som den fylles opp med fire personer, som heldigvis er ganske ofte. Vi vil anbefale å ligge over én eller flere netter dersom en har lyst til å se de mange attraksjonene som finnes der. Vi rakk kun å se den lille byen og å spise på en restaurant før vi dro den tre timer lange bilturen tilbake igjen.
Tilfeldig gate i Santa Cruz med artige strømledningsnett
Man må ha en stor bil for å kjøre rundt på veiene i Bolivia, men kanskje ikke i byen....
Santa Cruz de la Sierra er bygd opp i sirkler, med sentrum i midten, naturlig nok. Taxi-en kjørte oss rett til hotellet. Hotellet kostet 240 bolivianos og har tre stjerner avmerket på skiltet. Hotellet var helt greit, men dyrt i forhold til hva vi hadde sett i Argentina. Førsteinntrykket av nabolaget, var at dette var en rotete og fattig by. Dette bildet bedret seg etter hvert som vi gikk andre steder i sentrum, men gatene i Santa Cruz kunne med fordel blitt laget ...flatere på en måte.
Man kan ikke gå her i blinde akkurat
En ting som er artig med Santa Cruz, er at alle de ulike butikkene har samlet seg i klynger. I nabolaget der Gran Hotel Canada ligger, selges det komfyrer og kjøleskap. Rett etter, mot veien til sentrum, finner du gullsmykker. Det finnes klynger av salgssteder for alt. Trykkerier, madrasser og sengetøy, utklednings- og lekebutikker, farmacia-er (apotek), etc. I gaten der vi bodde første natten var det ekstra trange gater, fordi kjøleskap og komfyrer tar en del plass når de står hulter til bulter på fortauene.
Den andre dagen ville vi ha litt luksus, siden vi var i et fattig og billig land, og tok et rom på La Continental. Det var litt skuff, til å være et 4-stjerners hotell. Hotellet var ikke dårlig, men fortjente absolutt ikke så mange stjerner. Vi spurte to ganger før vi bestilte rom om de hadde den badstuen som var avbildet på brosjyren, men fant ut at de kun hadde en steamer og at badstuen ikke fungerte. Rommet hadde en ekstremt bred seng, men et ganske lite bad. Vi mener et stort bad ofte er viktigere enn en bred seng.
Her får man plass til hele familien...
De to siste nettene lå vi på et ekstremt billig hostell som faktisk var veldig rent, ryddig og uten insekter, og hadde dessuten en hjelpsom og hyggelig betjening. Det første hotellet vi lå på hadde mange bittesmå insekter krypende på veggen, og da David hadde satt fra seg en kopp med litt vann i bunnen, hadde det krøpet oppi ...kanskje 50 stykker i koppen. Tips: Ikke sett fra deg en kopp med vann. Hostel Ambar Backpackers kostet kun 35 bolivianos for to personer per natt. Det er ekstremt billig. Etter vår erfaring er ikke Santa Cruz stedet for å unne seg luksus på hotell. selv om du må betale 4 bolivianos for varmtvann, og 1 bolivianos for dopapir vil vi råde alle som drar til Santa Cruz til å bo på Hostell Ambar, og bruk det du sparer på bedre hoteller i andre byer.
Pris: 32 kroner per natt for to personer
Sengen som vist på bildet ovenfor: Ti ganger så mye
Vi visste ingenting om hva vi kunne gjøre i Santa Cruz, og ble heller ikke så mye klokere etter besøket på turistinformasjonen. Turistinformasjonen var dessuten veldig vanskelig å finne. Vi spurte tre bolivianere som pekte i hver sin retning, men vi fant til slutt skiltet til kontoret som var gjemt bak en busk. Damen på turistkontoret nevnte to ting det gikk an å gjøre. Det ene var å dra til en slags økologisk park med badebasseng, og det andre var dyreparken. Det var ikke særlig varmt den andre dagen, og det så ut som at bassengene var mindre behagelig enn det de skulle forestille på bildene. Vi tror den økologiske badeparken er fin for barnefamilier. Dyreparken er helt grei. Det morsomste var da vi skulle se på to dovendyr innenfor en innhengning. Dovendyr er veldig rare, om du ikke visste det. De ligner egentlig litt på dyr som lett kunne glidd inn i skogsmiljøet på Kashyyyk. Vi trodde dovendyrene var innenfor gjerder, men de krøp (ekstremt sakte) ut av innhengningen og bort til noen trær som de (ekstremt sakte) klatret opp i. Tydeligvis går og klatrer de fritt (selvfølgelig stengt inn til leopardene og pumaene) omkring i dyreparken. Selv om de kryper og klatrer ekstremt sakte, er det veldig fasinerende å bare stå å se på.
Her kommer chewbacca krypende
Denne lille krabaten prøvde å klatre opp i treet, men etter en veldig lang tid
fant den ut at den var for liten til det store treet...
På søndagen vi var der, var det et marked i en av parkene i sentrum, med fine sandaler i lær, vesker i tøy eller lær, belter, metallfigurer, etc. Ikke like stort som markedet i San Telmo i Buenos Aires, men likevel verdt å se på dersom man tilfeldigvis skulle befinne seg i Santa Cruz.
På Hostel Ambar fant vi informasjon om steder å dra til som lå bortenfor byen. Vi dro til et sted som heter Samaipata, som ligger 3 timer unna med en egen Samaipata-drosje. Drosjen koster kun 30 bolivianos per person, og drar så snart som den fylles opp med fire personer, som heldigvis er ganske ofte. Vi vil anbefale å ligge over én eller flere netter dersom en har lyst til å se de mange attraksjonene som finnes der. Vi rakk kun å se den lille byen og å spise på en restaurant før vi dro den tre timer lange bilturen tilbake igjen.
Tilfeldig gate i Santa Cruz med artige strømledningsnett
Man må ha en stor bil for å kjøre rundt på veiene i Bolivia, men kanskje ikke i byen....
fredag 7. mai 2010
Salta 05. til 07. mai
For å komme oss til Salta fra San Rafael, måtte vi ta bussen først til Mendoza. Det er enkelt, i Argentina, å finne frem til riktige destinasjoner, tider og hvilke selskaper som kjører dit man vil. Alle busser som ikke er bybusser, har kontor og går fra omnibuss-terminalen. Vi bestilte billetter videre til Salta etter vi ankom San Rafael. Fra San Rafael til Mendoza kjørte selskapet Iselin, og bussen var en dobbeldekker med lik komfort som Semi-cama. Fra Mendoza til Salta ble det en klasse 3 (Semi-cama) gjennom selskapet Andesmar. Da vi bestilte trodde vi Semi-cama var det vi hadde fra Buenos Aires til San Rafael, men det var én klasse over. Selv om komforten var dårligere enn den 13 timers lange bussturen til San Rafael, gikk det greit med den 16 timers lange bussturen med klasse 3. Likevel vil vi anbefale å ta en bedre klasse. Klasse 2 (Cama-Ejecutivo) har bredere og dypere seter, og kan lenes lengre tilbake. Vi hadde hørt at veien fra Mendoza til Salta var dårlig, men vi merket ikke noe av det. Bussen vår hadde ingen store forsinkelser, og måtte heller ikke kjøre noen omveier.
Vi hadde funnet et billig hostell på nett som vi gikk til da vi ankom Salta. Sentrum ligger kun 800 meter unna bussterminalen. Det hostellet vi hadde tenkt å legge oss inn på hadde ingen ledige private dobbeltrom, så vi gikk noen kvartaler lenger opp til Hostel Oculta. Bortsett fra det skumle navnet, og de sære bildene som henger på veggen, er hostellet helt greit, og dessuten ganske rimelig. Oculta betyr bare "skjult" på spansk, men siden det ikke var skjult er det et litt sært navn. Vi betalte 90 peso per døgn for oss begge. Dersom man ligger på delt åttemannsrom, kan man få rom for ned mot 30 peso per person i Salta. Sentrum av Salta består av hosteller, restauranter, bilutleiefirmaer, kjøpesentre, og noen store katolske kirker. Det er ikke noe problem å finne hosteller her. Salta er en koselig by. Det er mange kjøpesentre for shopping og mange gode restauranter.
Vi hadde kun én hel dag i Salta, så vi leide en bil og kjørte ned til Cafayate. Vi leide en ganske ny Golf for 245 peso fra utleiefirmaet Anta. Vi brukte 90 peso på bensin på en reise på 360 km. Fjellandskapet før man kommer til Cafayate og et besøk på en bodega (vingård) nær Cafayate anbefales. Vi besøkte vingården som blant annet produserer Don David og Elementos.
Vi tenkte å ta taubanen opp til en fjelltopp på morgenen før vi skulle dra videre. Fra toppen skal det være en god utsikt over byen Salta, men siden det regnet og var tåkete droppet vi det.
Senere på dagen reiste vi fra Salta til Bolivia med fly. Flyplassen ligger kun 15 minutter unna med drosje, som koster cirka 23 peso. Flyplassen i Salta er til tross for 500 000 innbyggere, veldig liten. Man trenger ikke å møte opp to timer før som flyselskapene anbefaler. Flyet vi tar til Santa Cruz, er det eneste internasjonale flyet på denne tiden, og vi tror innenriksfly kun har tildelt to gater. De åpner ikke imigrasjons-sjekkingen før én time før avgang uansett.
Vi hadde funnet et billig hostell på nett som vi gikk til da vi ankom Salta. Sentrum ligger kun 800 meter unna bussterminalen. Det hostellet vi hadde tenkt å legge oss inn på hadde ingen ledige private dobbeltrom, så vi gikk noen kvartaler lenger opp til Hostel Oculta. Bortsett fra det skumle navnet, og de sære bildene som henger på veggen, er hostellet helt greit, og dessuten ganske rimelig. Oculta betyr bare "skjult" på spansk, men siden det ikke var skjult er det et litt sært navn. Vi betalte 90 peso per døgn for oss begge. Dersom man ligger på delt åttemannsrom, kan man få rom for ned mot 30 peso per person i Salta. Sentrum av Salta består av hosteller, restauranter, bilutleiefirmaer, kjøpesentre, og noen store katolske kirker. Det er ikke noe problem å finne hosteller her. Salta er en koselig by. Det er mange kjøpesentre for shopping og mange gode restauranter.
Vi hadde kun én hel dag i Salta, så vi leide en bil og kjørte ned til Cafayate. Vi leide en ganske ny Golf for 245 peso fra utleiefirmaet Anta. Vi brukte 90 peso på bensin på en reise på 360 km. Fjellandskapet før man kommer til Cafayate og et besøk på en bodega (vingård) nær Cafayate anbefales. Vi besøkte vingården som blant annet produserer Don David og Elementos.
Vi tenkte å ta taubanen opp til en fjelltopp på morgenen før vi skulle dra videre. Fra toppen skal det være en god utsikt over byen Salta, men siden det regnet og var tåkete droppet vi det.
Senere på dagen reiste vi fra Salta til Bolivia med fly. Flyplassen ligger kun 15 minutter unna med drosje, som koster cirka 23 peso. Flyplassen i Salta er til tross for 500 000 innbyggere, veldig liten. Man trenger ikke å møte opp to timer før som flyselskapene anbefaler. Flyet vi tar til Santa Cruz, er det eneste internasjonale flyet på denne tiden, og vi tror innenriksfly kun har tildelt to gater. De åpner ikke imigrasjons-sjekkingen før én time før avgang uansett.
Abonner på:
Innlegg (Atom)