mandag 24. mai 2010
Temperatur
Neste tirsdag er det varmere i Melhus enn det er her i Buenos Aires. Desverre går vi fra lunken til kald temperatur når vi reiser hjem, selv om det er vinter her og vår i Norge.
torsdag 20. mai 2010
Selgere
En artig ting med Sør-Amerika er selgere som roper. Ikke de som står på gaten i boder, men de som går eller sykler rundt med vesker eller stativ med varer. Måte de roper på er veldig særegent. Det begynner i et lavt toneleie og går høyere mot slutten. Noen ganger kan man høre hva de roper, for eksempel "Helado" (is). De synger det på en måte fra dypt til lyst med en lang "o" til slutt. Noen selgere igjen har ropt seg hese eller de gidder ikke å si ordet tydelig, og det har jo ikke så mye å si, tydeligvis, bare toneleiet blir det samme. Det er jo ikke noe rart de blir hese eller lei av å rope ordet tydelig når de roper hele dagen.
Det er ofte man hører de når man ligger i sengen om morgenen. Nesten som å høre en hane. En annen "artig" selgermåte er de som kjører rundt med bil med en ropert på taket. Blir jo nesten som isbilen, bare med veldig hurtig prating om alle varer han selger i stedet. I begynnelsen trodde de det var politiske budskap eller demonstrasjoner, men det er bare selgere.
Siden vi har blitt såpass vant til det, i alle fall David som har vært her siden februar, hadde det vært gøy å se hvordan selger-roping hadde blitt godtatt i Norge. Må prøve å stille seg utenfor blokkene på Moholt og rope "JORBÆÆÆR", "SOKKEEEEEER" eller "ISKREEEEM" eller noe sånt. Det er mulig at enkelte hadde blitt irritert av slik roping på en søndags morgen klokken 0800. Det gjenstår å finne ut å se. Her er det iallefall helt normalt.
Eksempel på en syklende iskremselger
Det er ofte man hører de når man ligger i sengen om morgenen. Nesten som å høre en hane. En annen "artig" selgermåte er de som kjører rundt med bil med en ropert på taket. Blir jo nesten som isbilen, bare med veldig hurtig prating om alle varer han selger i stedet. I begynnelsen trodde de det var politiske budskap eller demonstrasjoner, men det er bare selgere.
Siden vi har blitt såpass vant til det, i alle fall David som har vært her siden februar, hadde det vært gøy å se hvordan selger-roping hadde blitt godtatt i Norge. Må prøve å stille seg utenfor blokkene på Moholt og rope "JORBÆÆÆR", "SOKKEEEEEER" eller "ISKREEEEM" eller noe sånt. Det er mulig at enkelte hadde blitt irritert av slik roping på en søndags morgen klokken 0800. Det gjenstår å finne ut å se. Her er det iallefall helt normalt.
Eksempel på en syklende iskremselger
fredag 14. mai 2010
Asunción 11. mai til 12. mai
Asunción var kun en mellomstopp med én overnatting på veien til Iguassu Falls. Etter vi landet og tatt ut penger (vi klarte av ukjente grunner kun å ta ut penger med mastercard-kredittkortet til David) prøvde vi å finne ut om det gikk busser til byen, siden taxi-ene ville ta over 100 kroner for turen. Taxisjåførene påsto først at det ikke gikk noen busser fra flyplassen, men senere at det gikk busser fra "svært langt unna", som er 300 meter. Det var ikke noen informasjonsskranke på flyplassen med kart eller noen pc-er med nettilgang. Vi fikk heldigvis hjelp av de som jobber med å veksle turisters dollar til lokal valuta til å finne riktig buss inn til byen, og heldigvis hadde vi valgt ut et hotell på forhånd.
Hotellet vi lå på, Hotel Palmas del Sol, kostet 206 000 PYG, som er ca 260 kroner. Hotellet var kun et tre-stjernes hotell, men var etter vår mening bedre enn det dyrere fire-stjernes hotellet i Santa Cruz i Bolivia. Rommet hadde et stort bad med en behagelig dusj og god frokostbuffe til å være i Sør-Amerika. Det var egentlig synd at vi kun hadde én natt på dette hotellet. Etter å ha sjekket inn og lagt fra oss bagasjen, gikk vi ut og fant en restaurant. Vi spiste på et sted som hadde en veldig god middags- og dessert-buffé.
Vi hørte på forhånd at det ikke er så mye å oppleve og se i selve byen. Av det vi så, merket vi at Asunción er en ganske fattig by.
En øl i minibaren kostet 5000 PYG. Føles litt som monopolpenger når det er så mange
nuller. Kursen var 1 NOK = 767 PYG.
Dagen etter vi kom, dro vi videre mot Puerto Iguazu, Argentina. Vi tok bussen ned til omnibuss-terminalen (taxi er veldig dyrt i Asunción) og fant den riktige bussen ved hjelp av en veldig hjelpsom ansatt. Vi kom også i denne bussen på øverste dekk helt fremmerst, og hadde en veldig god utsikt over den skumle kjørestilen og de smale veiene i Paraguay, som førte til at bussen vår hadde svært mange forbikjøringer. Det skumle er at vi hadde bedre oversikt enn bussjåføren under oss. Bussen fungerte også som rutebuss, og stoppet hele tiden for å ta på og slippe av passasjerer og personer som solgte mat til oss. Det førte til at bussturen tok fem og en halv time. Det tok oss én time å kjøre de 15 kilometrene ut av byen. Da vi kom frem til bussterminalen i Ciudad del Este i Paraguay, fant vi ut at bussen videre til Puerto Iguazu nettopp hadde kjørt. Da var klokken kun halv sju på kvelden, og det var utrolig nok av ukjente grunner for oss siste buss den dagen. Vi møtte et franskt par som også skulle til Puerto Iguazu, og vi slo oss sammen og tok en drosje, som faktisk ikke var så dyrt. For turen fra flyplassen i Asunción og inn til sentrum, som ikke er så langt, ville de ha 90 000 PYG, men vi betalte kun 140 000 PYG fra Ciudad del este og helt inn til Puerto Iguazu på den Argentinske siden, som vil si at vi også kjørte gjennom den Brasilianske siden (Foz do Iguacu).
"Jesus, en vos confio" - De må jo stole på Jesus, så uforsiktig som de kjører...
Hotellet vi lå på, Hotel Palmas del Sol, kostet 206 000 PYG, som er ca 260 kroner. Hotellet var kun et tre-stjernes hotell, men var etter vår mening bedre enn det dyrere fire-stjernes hotellet i Santa Cruz i Bolivia. Rommet hadde et stort bad med en behagelig dusj og god frokostbuffe til å være i Sør-Amerika. Det var egentlig synd at vi kun hadde én natt på dette hotellet. Etter å ha sjekket inn og lagt fra oss bagasjen, gikk vi ut og fant en restaurant. Vi spiste på et sted som hadde en veldig god middags- og dessert-buffé.
Vi hørte på forhånd at det ikke er så mye å oppleve og se i selve byen. Av det vi så, merket vi at Asunción er en ganske fattig by.
En øl i minibaren kostet 5000 PYG. Føles litt som monopolpenger når det er så mange
nuller. Kursen var 1 NOK = 767 PYG.
Dagen etter vi kom, dro vi videre mot Puerto Iguazu, Argentina. Vi tok bussen ned til omnibuss-terminalen (taxi er veldig dyrt i Asunción) og fant den riktige bussen ved hjelp av en veldig hjelpsom ansatt. Vi kom også i denne bussen på øverste dekk helt fremmerst, og hadde en veldig god utsikt over den skumle kjørestilen og de smale veiene i Paraguay, som førte til at bussen vår hadde svært mange forbikjøringer. Det skumle er at vi hadde bedre oversikt enn bussjåføren under oss. Bussen fungerte også som rutebuss, og stoppet hele tiden for å ta på og slippe av passasjerer og personer som solgte mat til oss. Det førte til at bussturen tok fem og en halv time. Det tok oss én time å kjøre de 15 kilometrene ut av byen. Da vi kom frem til bussterminalen i Ciudad del Este i Paraguay, fant vi ut at bussen videre til Puerto Iguazu nettopp hadde kjørt. Da var klokken kun halv sju på kvelden, og det var utrolig nok av ukjente grunner for oss siste buss den dagen. Vi møtte et franskt par som også skulle til Puerto Iguazu, og vi slo oss sammen og tok en drosje, som faktisk ikke var så dyrt. For turen fra flyplassen i Asunción og inn til sentrum, som ikke er så langt, ville de ha 90 000 PYG, men vi betalte kun 140 000 PYG fra Ciudad del este og helt inn til Puerto Iguazu på den Argentinske siden, som vil si at vi også kjørte gjennom den Brasilianske siden (Foz do Iguacu).
"Jesus, en vos confio" - De må jo stole på Jesus, så uforsiktig som de kjører...
torsdag 13. mai 2010
Santa Cruz, 07. til 11. mai
Vi ankom flyplassen i Bolivia etter to timer med fly fra Salta. Imigrasjon og toll ble ikke noe problem. Vi måtte heldigvis ikke vise vaksinasjonskort for gulfebervaksine, siden Ida hadde sitt liggende i Norge. Vi måtte heller ikke vise det på vei ut av Bolivia. Etter ankomst fikk vi tatt ut penger (de hadde åtte minibanker stående i en klynge) og fant et locutorio (pc-er med nett) for å søke etter hosteller eller hoteller. Vi fikk ikke noe god oversikt, så vi valgte ett vi syntes hørtes greit ut, Grand Hotel Canada, som også hadde en reklamefolder liggende i informasjonsdisken på flyplassen skrevet på spansk og tysk. De sa at det kun gikk taxi fra flyplassen, og den kostet 50 bolivianos. Vi fikk senere fortalt at det går en flybuss som koster kun 5 bolivianos. Vi tok denne tilbake, og den er bedre å ta enn en taxi.
Santa Cruz de la Sierra er bygd opp i sirkler, med sentrum i midten, naturlig nok. Taxi-en kjørte oss rett til hotellet. Hotellet kostet 240 bolivianos og har tre stjerner avmerket på skiltet. Hotellet var helt greit, men dyrt i forhold til hva vi hadde sett i Argentina. Førsteinntrykket av nabolaget, var at dette var en rotete og fattig by. Dette bildet bedret seg etter hvert som vi gikk andre steder i sentrum, men gatene i Santa Cruz kunne med fordel blitt laget ...flatere på en måte.
Man kan ikke gå her i blinde akkurat
En ting som er artig med Santa Cruz, er at alle de ulike butikkene har samlet seg i klynger. I nabolaget der Gran Hotel Canada ligger, selges det komfyrer og kjøleskap. Rett etter, mot veien til sentrum, finner du gullsmykker. Det finnes klynger av salgssteder for alt. Trykkerier, madrasser og sengetøy, utklednings- og lekebutikker, farmacia-er (apotek), etc. I gaten der vi bodde første natten var det ekstra trange gater, fordi kjøleskap og komfyrer tar en del plass når de står hulter til bulter på fortauene.
Den andre dagen ville vi ha litt luksus, siden vi var i et fattig og billig land, og tok et rom på La Continental. Det var litt skuff, til å være et 4-stjerners hotell. Hotellet var ikke dårlig, men fortjente absolutt ikke så mange stjerner. Vi spurte to ganger før vi bestilte rom om de hadde den badstuen som var avbildet på brosjyren, men fant ut at de kun hadde en steamer og at badstuen ikke fungerte. Rommet hadde en ekstremt bred seng, men et ganske lite bad. Vi mener et stort bad ofte er viktigere enn en bred seng.
Her får man plass til hele familien...
De to siste nettene lå vi på et ekstremt billig hostell som faktisk var veldig rent, ryddig og uten insekter, og hadde dessuten en hjelpsom og hyggelig betjening. Det første hotellet vi lå på hadde mange bittesmå insekter krypende på veggen, og da David hadde satt fra seg en kopp med litt vann i bunnen, hadde det krøpet oppi ...kanskje 50 stykker i koppen. Tips: Ikke sett fra deg en kopp med vann. Hostel Ambar Backpackers kostet kun 35 bolivianos for to personer per natt. Det er ekstremt billig. Etter vår erfaring er ikke Santa Cruz stedet for å unne seg luksus på hotell. selv om du må betale 4 bolivianos for varmtvann, og 1 bolivianos for dopapir vil vi råde alle som drar til Santa Cruz til å bo på Hostell Ambar, og bruk det du sparer på bedre hoteller i andre byer.
Pris: 32 kroner per natt for to personer
Sengen som vist på bildet ovenfor: Ti ganger så mye
Vi visste ingenting om hva vi kunne gjøre i Santa Cruz, og ble heller ikke så mye klokere etter besøket på turistinformasjonen. Turistinformasjonen var dessuten veldig vanskelig å finne. Vi spurte tre bolivianere som pekte i hver sin retning, men vi fant til slutt skiltet til kontoret som var gjemt bak en busk. Damen på turistkontoret nevnte to ting det gikk an å gjøre. Det ene var å dra til en slags økologisk park med badebasseng, og det andre var dyreparken. Det var ikke særlig varmt den andre dagen, og det så ut som at bassengene var mindre behagelig enn det de skulle forestille på bildene. Vi tror den økologiske badeparken er fin for barnefamilier. Dyreparken er helt grei. Det morsomste var da vi skulle se på to dovendyr innenfor en innhengning. Dovendyr er veldig rare, om du ikke visste det. De ligner egentlig litt på dyr som lett kunne glidd inn i skogsmiljøet på Kashyyyk. Vi trodde dovendyrene var innenfor gjerder, men de krøp (ekstremt sakte) ut av innhengningen og bort til noen trær som de (ekstremt sakte) klatret opp i. Tydeligvis går og klatrer de fritt (selvfølgelig stengt inn til leopardene og pumaene) omkring i dyreparken. Selv om de kryper og klatrer ekstremt sakte, er det veldig fasinerende å bare stå å se på.
Her kommer chewbacca krypende
Denne lille krabaten prøvde å klatre opp i treet, men etter en veldig lang tid
fant den ut at den var for liten til det store treet...
På søndagen vi var der, var det et marked i en av parkene i sentrum, med fine sandaler i lær, vesker i tøy eller lær, belter, metallfigurer, etc. Ikke like stort som markedet i San Telmo i Buenos Aires, men likevel verdt å se på dersom man tilfeldigvis skulle befinne seg i Santa Cruz.
På Hostel Ambar fant vi informasjon om steder å dra til som lå bortenfor byen. Vi dro til et sted som heter Samaipata, som ligger 3 timer unna med en egen Samaipata-drosje. Drosjen koster kun 30 bolivianos per person, og drar så snart som den fylles opp med fire personer, som heldigvis er ganske ofte. Vi vil anbefale å ligge over én eller flere netter dersom en har lyst til å se de mange attraksjonene som finnes der. Vi rakk kun å se den lille byen og å spise på en restaurant før vi dro den tre timer lange bilturen tilbake igjen.
Tilfeldig gate i Santa Cruz med artige strømledningsnett
Man må ha en stor bil for å kjøre rundt på veiene i Bolivia, men kanskje ikke i byen....
Santa Cruz de la Sierra er bygd opp i sirkler, med sentrum i midten, naturlig nok. Taxi-en kjørte oss rett til hotellet. Hotellet kostet 240 bolivianos og har tre stjerner avmerket på skiltet. Hotellet var helt greit, men dyrt i forhold til hva vi hadde sett i Argentina. Førsteinntrykket av nabolaget, var at dette var en rotete og fattig by. Dette bildet bedret seg etter hvert som vi gikk andre steder i sentrum, men gatene i Santa Cruz kunne med fordel blitt laget ...flatere på en måte.
Man kan ikke gå her i blinde akkurat
En ting som er artig med Santa Cruz, er at alle de ulike butikkene har samlet seg i klynger. I nabolaget der Gran Hotel Canada ligger, selges det komfyrer og kjøleskap. Rett etter, mot veien til sentrum, finner du gullsmykker. Det finnes klynger av salgssteder for alt. Trykkerier, madrasser og sengetøy, utklednings- og lekebutikker, farmacia-er (apotek), etc. I gaten der vi bodde første natten var det ekstra trange gater, fordi kjøleskap og komfyrer tar en del plass når de står hulter til bulter på fortauene.
Den andre dagen ville vi ha litt luksus, siden vi var i et fattig og billig land, og tok et rom på La Continental. Det var litt skuff, til å være et 4-stjerners hotell. Hotellet var ikke dårlig, men fortjente absolutt ikke så mange stjerner. Vi spurte to ganger før vi bestilte rom om de hadde den badstuen som var avbildet på brosjyren, men fant ut at de kun hadde en steamer og at badstuen ikke fungerte. Rommet hadde en ekstremt bred seng, men et ganske lite bad. Vi mener et stort bad ofte er viktigere enn en bred seng.
Her får man plass til hele familien...
De to siste nettene lå vi på et ekstremt billig hostell som faktisk var veldig rent, ryddig og uten insekter, og hadde dessuten en hjelpsom og hyggelig betjening. Det første hotellet vi lå på hadde mange bittesmå insekter krypende på veggen, og da David hadde satt fra seg en kopp med litt vann i bunnen, hadde det krøpet oppi ...kanskje 50 stykker i koppen. Tips: Ikke sett fra deg en kopp med vann. Hostel Ambar Backpackers kostet kun 35 bolivianos for to personer per natt. Det er ekstremt billig. Etter vår erfaring er ikke Santa Cruz stedet for å unne seg luksus på hotell. selv om du må betale 4 bolivianos for varmtvann, og 1 bolivianos for dopapir vil vi råde alle som drar til Santa Cruz til å bo på Hostell Ambar, og bruk det du sparer på bedre hoteller i andre byer.
Pris: 32 kroner per natt for to personer
Sengen som vist på bildet ovenfor: Ti ganger så mye
Vi visste ingenting om hva vi kunne gjøre i Santa Cruz, og ble heller ikke så mye klokere etter besøket på turistinformasjonen. Turistinformasjonen var dessuten veldig vanskelig å finne. Vi spurte tre bolivianere som pekte i hver sin retning, men vi fant til slutt skiltet til kontoret som var gjemt bak en busk. Damen på turistkontoret nevnte to ting det gikk an å gjøre. Det ene var å dra til en slags økologisk park med badebasseng, og det andre var dyreparken. Det var ikke særlig varmt den andre dagen, og det så ut som at bassengene var mindre behagelig enn det de skulle forestille på bildene. Vi tror den økologiske badeparken er fin for barnefamilier. Dyreparken er helt grei. Det morsomste var da vi skulle se på to dovendyr innenfor en innhengning. Dovendyr er veldig rare, om du ikke visste det. De ligner egentlig litt på dyr som lett kunne glidd inn i skogsmiljøet på Kashyyyk. Vi trodde dovendyrene var innenfor gjerder, men de krøp (ekstremt sakte) ut av innhengningen og bort til noen trær som de (ekstremt sakte) klatret opp i. Tydeligvis går og klatrer de fritt (selvfølgelig stengt inn til leopardene og pumaene) omkring i dyreparken. Selv om de kryper og klatrer ekstremt sakte, er det veldig fasinerende å bare stå å se på.
Her kommer chewbacca krypende
Denne lille krabaten prøvde å klatre opp i treet, men etter en veldig lang tid
fant den ut at den var for liten til det store treet...
På søndagen vi var der, var det et marked i en av parkene i sentrum, med fine sandaler i lær, vesker i tøy eller lær, belter, metallfigurer, etc. Ikke like stort som markedet i San Telmo i Buenos Aires, men likevel verdt å se på dersom man tilfeldigvis skulle befinne seg i Santa Cruz.
På Hostel Ambar fant vi informasjon om steder å dra til som lå bortenfor byen. Vi dro til et sted som heter Samaipata, som ligger 3 timer unna med en egen Samaipata-drosje. Drosjen koster kun 30 bolivianos per person, og drar så snart som den fylles opp med fire personer, som heldigvis er ganske ofte. Vi vil anbefale å ligge over én eller flere netter dersom en har lyst til å se de mange attraksjonene som finnes der. Vi rakk kun å se den lille byen og å spise på en restaurant før vi dro den tre timer lange bilturen tilbake igjen.
Tilfeldig gate i Santa Cruz med artige strømledningsnett
Man må ha en stor bil for å kjøre rundt på veiene i Bolivia, men kanskje ikke i byen....
fredag 7. mai 2010
Salta 05. til 07. mai
For å komme oss til Salta fra San Rafael, måtte vi ta bussen først til Mendoza. Det er enkelt, i Argentina, å finne frem til riktige destinasjoner, tider og hvilke selskaper som kjører dit man vil. Alle busser som ikke er bybusser, har kontor og går fra omnibuss-terminalen. Vi bestilte billetter videre til Salta etter vi ankom San Rafael. Fra San Rafael til Mendoza kjørte selskapet Iselin, og bussen var en dobbeldekker med lik komfort som Semi-cama. Fra Mendoza til Salta ble det en klasse 3 (Semi-cama) gjennom selskapet Andesmar. Da vi bestilte trodde vi Semi-cama var det vi hadde fra Buenos Aires til San Rafael, men det var én klasse over. Selv om komforten var dårligere enn den 13 timers lange bussturen til San Rafael, gikk det greit med den 16 timers lange bussturen med klasse 3. Likevel vil vi anbefale å ta en bedre klasse. Klasse 2 (Cama-Ejecutivo) har bredere og dypere seter, og kan lenes lengre tilbake. Vi hadde hørt at veien fra Mendoza til Salta var dårlig, men vi merket ikke noe av det. Bussen vår hadde ingen store forsinkelser, og måtte heller ikke kjøre noen omveier.
Vi hadde funnet et billig hostell på nett som vi gikk til da vi ankom Salta. Sentrum ligger kun 800 meter unna bussterminalen. Det hostellet vi hadde tenkt å legge oss inn på hadde ingen ledige private dobbeltrom, så vi gikk noen kvartaler lenger opp til Hostel Oculta. Bortsett fra det skumle navnet, og de sære bildene som henger på veggen, er hostellet helt greit, og dessuten ganske rimelig. Oculta betyr bare "skjult" på spansk, men siden det ikke var skjult er det et litt sært navn. Vi betalte 90 peso per døgn for oss begge. Dersom man ligger på delt åttemannsrom, kan man få rom for ned mot 30 peso per person i Salta. Sentrum av Salta består av hosteller, restauranter, bilutleiefirmaer, kjøpesentre, og noen store katolske kirker. Det er ikke noe problem å finne hosteller her. Salta er en koselig by. Det er mange kjøpesentre for shopping og mange gode restauranter.
Vi hadde kun én hel dag i Salta, så vi leide en bil og kjørte ned til Cafayate. Vi leide en ganske ny Golf for 245 peso fra utleiefirmaet Anta. Vi brukte 90 peso på bensin på en reise på 360 km. Fjellandskapet før man kommer til Cafayate og et besøk på en bodega (vingård) nær Cafayate anbefales. Vi besøkte vingården som blant annet produserer Don David og Elementos.
Vi tenkte å ta taubanen opp til en fjelltopp på morgenen før vi skulle dra videre. Fra toppen skal det være en god utsikt over byen Salta, men siden det regnet og var tåkete droppet vi det.
Senere på dagen reiste vi fra Salta til Bolivia med fly. Flyplassen ligger kun 15 minutter unna med drosje, som koster cirka 23 peso. Flyplassen i Salta er til tross for 500 000 innbyggere, veldig liten. Man trenger ikke å møte opp to timer før som flyselskapene anbefaler. Flyet vi tar til Santa Cruz, er det eneste internasjonale flyet på denne tiden, og vi tror innenriksfly kun har tildelt to gater. De åpner ikke imigrasjons-sjekkingen før én time før avgang uansett.
Vi hadde funnet et billig hostell på nett som vi gikk til da vi ankom Salta. Sentrum ligger kun 800 meter unna bussterminalen. Det hostellet vi hadde tenkt å legge oss inn på hadde ingen ledige private dobbeltrom, så vi gikk noen kvartaler lenger opp til Hostel Oculta. Bortsett fra det skumle navnet, og de sære bildene som henger på veggen, er hostellet helt greit, og dessuten ganske rimelig. Oculta betyr bare "skjult" på spansk, men siden det ikke var skjult er det et litt sært navn. Vi betalte 90 peso per døgn for oss begge. Dersom man ligger på delt åttemannsrom, kan man få rom for ned mot 30 peso per person i Salta. Sentrum av Salta består av hosteller, restauranter, bilutleiefirmaer, kjøpesentre, og noen store katolske kirker. Det er ikke noe problem å finne hosteller her. Salta er en koselig by. Det er mange kjøpesentre for shopping og mange gode restauranter.
Vi hadde kun én hel dag i Salta, så vi leide en bil og kjørte ned til Cafayate. Vi leide en ganske ny Golf for 245 peso fra utleiefirmaet Anta. Vi brukte 90 peso på bensin på en reise på 360 km. Fjellandskapet før man kommer til Cafayate og et besøk på en bodega (vingård) nær Cafayate anbefales. Vi besøkte vingården som blant annet produserer Don David og Elementos.
Vi tenkte å ta taubanen opp til en fjelltopp på morgenen før vi skulle dra videre. Fra toppen skal det være en god utsikt over byen Salta, men siden det regnet og var tåkete droppet vi det.
Senere på dagen reiste vi fra Salta til Bolivia med fly. Flyplassen ligger kun 15 minutter unna med drosje, som koster cirka 23 peso. Flyplassen i Salta er til tross for 500 000 innbyggere, veldig liten. Man trenger ikke å møte opp to timer før som flyselskapene anbefaler. Flyet vi tar til Santa Cruz, er det eneste internasjonale flyet på denne tiden, og vi tror innenriksfly kun har tildelt to gater. De åpner ikke imigrasjons-sjekkingen før én time før avgang uansett.
tirsdag 4. mai 2010
Pølsepapirserviett
De serviettene man får i Argentina minner mest om pølsepapir. Vi har irritert oss litt over det, for det er vanskelig å tørke seg med papir som er vannfast.
Til frokost i dag, da vi skulle tørke av fingrene etter å ha spist en medialuna hver, fant vi ut hvorfor serviettene er laget impregnerte og solide. Det gikk opp et lys for oss begge. Ida først, selv om David har vært i Argentina i tre måneder. Det har faktisk vært et stort samtaleemne blant Davids medstudenter på Kulturstudier. Serviettene er faktisk perfekte til å tørke av innsmurt sukker og honning, uten at servietten klistrer seg til sukkeret og går i oppløsning.
Vår teori er at da Argentinerne skulle bestemme seg for en serviett som enten skulle fungere til sukker eller til alt annet, så valgte de den som egner seg for å tørke av sukker. Det er jo logisk, siden hovedingrediensen i en god og sunn... tja... i alle fall frokost, er sukker.
Til frokost i dag, da vi skulle tørke av fingrene etter å ha spist en medialuna hver, fant vi ut hvorfor serviettene er laget impregnerte og solide. Det gikk opp et lys for oss begge. Ida først, selv om David har vært i Argentina i tre måneder. Det har faktisk vært et stort samtaleemne blant Davids medstudenter på Kulturstudier. Serviettene er faktisk perfekte til å tørke av innsmurt sukker og honning, uten at servietten klistrer seg til sukkeret og går i oppløsning.
Vår teori er at da Argentinerne skulle bestemme seg for en serviett som enten skulle fungere til sukker eller til alt annet, så valgte de den som egner seg for å tørke av sukker. Det er jo logisk, siden hovedingrediensen i en god og sunn... tja... i alle fall frokost, er sukker.
mandag 3. mai 2010
San Rafael 01. til 04. mai
Etter å ha kommet "hjem" fra Colonia den 30. april, dro vi sent på kvelden videre til San Rafael. Vi valgte å dra med omnilineas, som betyr en busstur på 13 timer. Vi bestilte gjennom Andesmar, men bussen var fra firmaet Chevallier. Vi satt på øverste dekk helt fremmerst. Bra utsikt med andre ord. Setene er dessuten svært behagelige. Vi reiste med klasse 2 (Cama-ejecutivo). Vi fikk servert middag og frokost, pluss drikke.
San Rafael er en ganske liten flat og utstrakt by, som ligger ca. 20 mil sør for Mendoza og har omtrent like mange innbyggere som Trondheim. Etter vi var kommet frem, spurte vi oss frem til turistkontoret. Det ligger 7-8 kvartaler unna busstasjonen. Det stod på et skilt på utsiden at de snakket engelsk, men det gjorde de ikke. Hun var flink til å forklare alt som det går an å finne på i byen og områdene rundt. Det hun ikke visste, var at ingen busser dro ut fra byen den 1. mai, på grunn av arbeidernes dag.
Vi sjekket inn på et mer eller mindre (les: helt) tilfeldig hotell. "Hotel Almeria" kostet 130 peso for oss. Han satte ned prisen fra 150 peso da han så vi var på vei til gå. De andre hotellene vi sjekket kostet mellom 150-250 peso for dobbeltrom. Siden vi ikke kunne dra rett til Valle Grande eller noen steder utenfor byen, dro vi på Spa på Hotel Tower. Det heter "Tower" fordi den er 7 etasjer, og rager dermed hoyt over alle andre bygg i byen, som maksimalt har to etasjer. dagen etter dro vi til Valle Grande med busselskapet Iselin.
Valle Grande ligger 35 kilometer unna byen. På denne tiden av året er det flest mer eller mindre lokale Argentinere som drar dit for å grille eller noe i den duren. Vi hadde satt igjen bagasjen vår på hotellet vi lå på i byen og reserverte rom for dagen etter. Hotellverten sa at det kom til å bli veldig kaldt oppe i Valle Grande, men det var langt i fra sant. Eller, det var jo såpass at vi tok på oss genser på kvelden, og senere en tynn jakke. Det hadde helt sikkert blitt kaldere om det hadde regnet og blåst. I områdene rundt byen finnes det mange hytter for overnatting og opphold, og hytten vi tok kostet ikke mer enn 170 peso. Vi trodde at Valle Grande skulle være som en liten landsby, siden det finnes så mange hytter til utleie og ulike aktiviteter der, men alt er tilordnet langs veien og elva. Egentlig ikke den vakreste måten å gjøre det på. Fjellene i området er brune og smuldrete. Vi bestilte en tur med canopy i håp om å komme på noen topper på en artig måte. Desverre lå canopy-systemet like ved, og den største strekningen gikk over elva og veien. Forsåvidt artig, men hadde ventet det litt større.
Til dagen etter hadde vi leid kano. Vi betalte alt på forhånd, og mannen som gav oss kvitteringen var veldig nøye med å fortelle oss at de hadde krysset av for conopy-en, men at kanoutleien ikke ville bli krysset av før vi tok den. Dette sa han mange ganger. Vi var omtrent de eneste turistene der, så det burde ikke være for vanskelig å huske det, egentlig. Vi ble kjørt fem minutter lenger opp til passe stor oppdemmet innsjø. Selv om fjellandskapet er verdt å se, ble vi ikke akkurat lamslått av naturen. Det skal kanskje litt til når vi kommer fra Norge. Det så finere ut på bildene vi tok enn det var i virkeligheten, men vi var absolutt fornøyd med kanoturen. Som konklusjon er Valle Grande helt grei, og sikkert bedre i raftingsesongen, eller med fjellsko til å bli med på "trekking" litt lenger opp i fjellet enn det vi gikk på egen hånd (fot).
Nede ved elva var det koselig, men det var vanskelig å finne frem dit
Dette er stien ned til elva, hvor de har lagt en stor grusdynge der gjerdet var åpent.
Det er gjerder og hindrer overalt.
Valle Grande ser veldig fint ut på bilder. Dette er tatt fra kanoen.
Frokosten på hotellet. Dette er faktisk en temmelig stor frokost til å være Argentinsk.
San Rafael er en ganske liten flat og utstrakt by, som ligger ca. 20 mil sør for Mendoza og har omtrent like mange innbyggere som Trondheim. Etter vi var kommet frem, spurte vi oss frem til turistkontoret. Det ligger 7-8 kvartaler unna busstasjonen. Det stod på et skilt på utsiden at de snakket engelsk, men det gjorde de ikke. Hun var flink til å forklare alt som det går an å finne på i byen og områdene rundt. Det hun ikke visste, var at ingen busser dro ut fra byen den 1. mai, på grunn av arbeidernes dag.
Vi sjekket inn på et mer eller mindre (les: helt) tilfeldig hotell. "Hotel Almeria" kostet 130 peso for oss. Han satte ned prisen fra 150 peso da han så vi var på vei til gå. De andre hotellene vi sjekket kostet mellom 150-250 peso for dobbeltrom. Siden vi ikke kunne dra rett til Valle Grande eller noen steder utenfor byen, dro vi på Spa på Hotel Tower. Det heter "Tower" fordi den er 7 etasjer, og rager dermed hoyt over alle andre bygg i byen, som maksimalt har to etasjer. dagen etter dro vi til Valle Grande med busselskapet Iselin.
Valle Grande ligger 35 kilometer unna byen. På denne tiden av året er det flest mer eller mindre lokale Argentinere som drar dit for å grille eller noe i den duren. Vi hadde satt igjen bagasjen vår på hotellet vi lå på i byen og reserverte rom for dagen etter. Hotellverten sa at det kom til å bli veldig kaldt oppe i Valle Grande, men det var langt i fra sant. Eller, det var jo såpass at vi tok på oss genser på kvelden, og senere en tynn jakke. Det hadde helt sikkert blitt kaldere om det hadde regnet og blåst. I områdene rundt byen finnes det mange hytter for overnatting og opphold, og hytten vi tok kostet ikke mer enn 170 peso. Vi trodde at Valle Grande skulle være som en liten landsby, siden det finnes så mange hytter til utleie og ulike aktiviteter der, men alt er tilordnet langs veien og elva. Egentlig ikke den vakreste måten å gjøre det på. Fjellene i området er brune og smuldrete. Vi bestilte en tur med canopy i håp om å komme på noen topper på en artig måte. Desverre lå canopy-systemet like ved, og den største strekningen gikk over elva og veien. Forsåvidt artig, men hadde ventet det litt større.
Til dagen etter hadde vi leid kano. Vi betalte alt på forhånd, og mannen som gav oss kvitteringen var veldig nøye med å fortelle oss at de hadde krysset av for conopy-en, men at kanoutleien ikke ville bli krysset av før vi tok den. Dette sa han mange ganger. Vi var omtrent de eneste turistene der, så det burde ikke være for vanskelig å huske det, egentlig. Vi ble kjørt fem minutter lenger opp til passe stor oppdemmet innsjø. Selv om fjellandskapet er verdt å se, ble vi ikke akkurat lamslått av naturen. Det skal kanskje litt til når vi kommer fra Norge. Det så finere ut på bildene vi tok enn det var i virkeligheten, men vi var absolutt fornøyd med kanoturen. Som konklusjon er Valle Grande helt grei, og sikkert bedre i raftingsesongen, eller med fjellsko til å bli med på "trekking" litt lenger opp i fjellet enn det vi gikk på egen hånd (fot).
Nede ved elva var det koselig, men det var vanskelig å finne frem dit
Dette er stien ned til elva, hvor de har lagt en stor grusdynge der gjerdet var åpent.
Det er gjerder og hindrer overalt.
Valle Grande ser veldig fint ut på bilder. Dette er tatt fra kanoen.
Frokosten på hotellet. Dette er faktisk en temmelig stor frokost til å være Argentinsk.
Colonia 29. til 30. april
Vår første reisedag etter Davids skoleavslutning startet med en tur retur (Ida y Vuelta, pluss David) til Colonia. Vi bestilte billettene på nett gjennom "Buquebus.com". Det fungerer godt, og man trenger kun passnummeret når man henter ut billettene før avreise. Man skal egentlig møte opp én time før, men en halv time er nok i perioder med få turister. Det er lurt å beregne at det ofte er rush-kø i Buenos Aires. Vi er ikke helt sikre på når, men iallefall på morgenen fra 07-09-tiden og lunsjtid fra 11-13-tiden og etter jobb fra 16-18-tiden, "mas o menos". Ned til terminalen måtte vi hoppe av bussen og ta en taxi i stedet, som kjørte på de gatene og avenyene med lite rush-trafikk.
Vi tok den trege fergen som bruker tre timer i vei, og den raske 1,5-timersbåten tilbake. Den trege båten er å anbefale når det er lyst ute, fordi man kan gå på dekk og spasere rundt omkring i båten, og den er dessuten mye finere innvendig. Den raske båten er mer som et veldig bredt tog eller buss. Begge båtene har en tax-free-butikk. Den trege fergen koster ofte fra 100 peso, mens den raske kan man finne billetter fra 120 peso.
Vi hadde ikke bestilt noe hostell eller hotell på forhånd og tok det første vi så, som vi mente var billig. Vi fikk et dobbeltrom på Hotel Rivera for 950 Uruguayos peso, som er cirka 275 kroner. De hostellene vi sjekket på nett kostet mer for oss begge. Også her: Dersom man er to personer på ett dobbeltrom er det ofte billigere med hotell, men man mister matlagingsmulighetene man har på et hostell.
På veien opp til hotellet fra Buquebus-terminalen så vi utleie av mopeder og mopedbiler (for opp til to voksne og 4 barn). Vi gikk ned dit igjen etter vi hadde bestilt hotellrom og lagt fra oss bagasjen. Mannen fra utleiefirmaet hadde først reklamert for en liten artig og snerten gul to-seters mopedbil, som han sa etterpå ikke fungerte. Den var sikkert bare til pynt. Å leie to scootere kostet like mye som å leie én mopedbil, 900 Uruguayos pesos. Vi bestemte oss for en mopedbil, som så ut som en golfbil, fordi det gav oss muligheten til å snakke med hverandre. Å leie mopedbil eller scooter er å anbefale. Ta med førerkort. På denne måten får du sett mye og kommet deg raskt frem.
Selve byen er liten, og det er gåavstand fra fergeterminalen til sentrum og gamlebyen. Colonia er en veldig rolig og koselig by, med fine og rene gater. Den har ikke det samme støynivået som Buenos Aires. Vi satte fra oss golfbilen vår og gikk inn gjennom byporten i gamlebyen, selv om det ikke finnes noen bilstengte gater her. Restene av den gamle bymuren med byport med fall-lem er pusset opp. Stranden ligger litt lenger bortenfor, og siden vi hadde bil, kjørte vi dit. Vannet er kaldt i mai, men det er alltid behagelig å gå barbent på en god strand.
Siden byen er liten, er det mulig å se alt på én dag hvis man er effektiv. Byen hadde dessuten etter vår mening mer oversiktelige klesbutikker enn Buenos Aires. I gamlebyen finnes mange restauranter med god mat og koselig stemning. Til sammenligning med Montevideo, der David har vært, er Colonia en liten, rolig og koselig by. Begge byene har strender. Dersom man er i Montevideo anbefales det å gå et stykke langs strandpromenaden.
Her ser vi (nesten) gamlebyen gjennon byporten.
Byporten har fall-lem! Det er kult...
Vi tok den trege fergen som bruker tre timer i vei, og den raske 1,5-timersbåten tilbake. Den trege båten er å anbefale når det er lyst ute, fordi man kan gå på dekk og spasere rundt omkring i båten, og den er dessuten mye finere innvendig. Den raske båten er mer som et veldig bredt tog eller buss. Begge båtene har en tax-free-butikk. Den trege fergen koster ofte fra 100 peso, mens den raske kan man finne billetter fra 120 peso.
Vi hadde ikke bestilt noe hostell eller hotell på forhånd og tok det første vi så, som vi mente var billig. Vi fikk et dobbeltrom på Hotel Rivera for 950 Uruguayos peso, som er cirka 275 kroner. De hostellene vi sjekket på nett kostet mer for oss begge. Også her: Dersom man er to personer på ett dobbeltrom er det ofte billigere med hotell, men man mister matlagingsmulighetene man har på et hostell.
På veien opp til hotellet fra Buquebus-terminalen så vi utleie av mopeder og mopedbiler (for opp til to voksne og 4 barn). Vi gikk ned dit igjen etter vi hadde bestilt hotellrom og lagt fra oss bagasjen. Mannen fra utleiefirmaet hadde først reklamert for en liten artig og snerten gul to-seters mopedbil, som han sa etterpå ikke fungerte. Den var sikkert bare til pynt. Å leie to scootere kostet like mye som å leie én mopedbil, 900 Uruguayos pesos. Vi bestemte oss for en mopedbil, som så ut som en golfbil, fordi det gav oss muligheten til å snakke med hverandre. Å leie mopedbil eller scooter er å anbefale. Ta med førerkort. På denne måten får du sett mye og kommet deg raskt frem.
Selve byen er liten, og det er gåavstand fra fergeterminalen til sentrum og gamlebyen. Colonia er en veldig rolig og koselig by, med fine og rene gater. Den har ikke det samme støynivået som Buenos Aires. Vi satte fra oss golfbilen vår og gikk inn gjennom byporten i gamlebyen, selv om det ikke finnes noen bilstengte gater her. Restene av den gamle bymuren med byport med fall-lem er pusset opp. Stranden ligger litt lenger bortenfor, og siden vi hadde bil, kjørte vi dit. Vannet er kaldt i mai, men det er alltid behagelig å gå barbent på en god strand.
Siden byen er liten, er det mulig å se alt på én dag hvis man er effektiv. Byen hadde dessuten etter vår mening mer oversiktelige klesbutikker enn Buenos Aires. I gamlebyen finnes mange restauranter med god mat og koselig stemning. Til sammenligning med Montevideo, der David har vært, er Colonia en liten, rolig og koselig by. Begge byene har strender. Dersom man er i Montevideo anbefales det å gå et stykke langs strandpromenaden.
Her ser vi (nesten) gamlebyen gjennon byporten.
Byporten har fall-lem! Det er kult...
Buenos Aires 23. til 29. april
Etter David hadde vært i Buenos Aires i tre måneder med sine spanskstudier gjennom Kulturstudier, kom Ida til byen den 23. april. Planen var å komme den 19. april, men Islands sky av vulkanaske satte en stopper for det.
Buenos Aires er en storby med tre millioner innbyggere i sentrum (Ciudad Federal) og fra cirka 13 millioner når man tar med områdene rundt. Byen er veldig firkantet. Alt består av et grid-gatesystem, som David mener er veldig oversiktelig. De firkantede gatene gjør byen litt for ensformig. Alle kvadrat er hundre meter lange og 100 meter brede. Teller man ti blokker, er det én kilometer pluss gatene mellom. Enkelte av gatene og avenyene endrer navn etter visse avstander, men det er likevel veldig oversiktelig. Det finnes unntak som gjør alt veldig forvirrende, som gaten Diagonal Norte som går på skrå helt i sentrum.
Transport:
Buenos Aires er en sjarmerende by med mange aktiviseringsmuligheter, men oppleves veldig bråkete etter hvert. Byen har en trafikksituasjon som består av svært stresset og brå kjørestil med ofte bruk av horn selv om alle skjønner det ikke er noen vits å bruke horn, som i rushkø. Lyder og støy er en naturlig del av bybildet, som alarm og blinkende lys hver gang en bil kjører ut av et parkeringshust for å markere at fotgjengere må passe seg. Sykling er etter vår mening den beste og raskeste transportformen, på tross av den farlige kjørestilen bilene har og at man av og til er litt redd for å dø. T-bane (subte) og buss fungerer godt. Dersom man tar bussen må man betale med mynter. Billetten koster vanligvis 1,10 peso (ARS - Argentine Peso), men når største mynt er 1 peso og det finnes 2 peso-sedler, er det viktig å karre til seg litt mynter hvis man tar bussen ofte. T-bane koster det samme, og er en fin måte å skaffe seg mynter på. Taxi er et godt alternativ, og koster ikke så mye. Å ta en Radio-taxi er det tryggeste, fordi de alltid har taksometer.
Overnatting:
Mens David studerte i Buenos Aires fra februar til slutten av april, bodde han på huset til Kulturstudiers samarbeidspartner, Amartya. Det ligger i Pichincha 1033 i nabolaget San Cristobal. Ikke akkurat et turiststrøk, siden Lonely Planet-boka har plassert en tekstboks over området med å fortelle hva som finnes i andre deler av Buenos Aires. Etter Ida kom ned, bodde vi på Hotel Bolivar, et sjarmerende lite og billig hotell. Hotellet kostet kun 90 peso per natt for oss begge, og jeg tror det var kun ett hostel som var billigere med 80 peso per natt. Etter vår erfaring er hoteller billige alternativ for to personer, siden Hosteller tar betaling for to individer i et privatrom, mens hoteller tar betaling for ett dobbeltrom. Det man likevel ofte mangler på et hotell, er eget kjøkken.
Priser og shopping:
Shopping etter klær er etter vår mening litt vanskelig i Buenos Aires. Vi hadde vanskelig for å finne normale klesbutikker. Litt dyre fasjonable butikker eller leting etter merker, som Adidas, er derimot ikke noe problem.
Å spise ute er billig i forhold til i Norge. En hovedrett koster cirka 30 peso. Som regel bruker Argentinere svært lite tilbehør. Det er selve kjøttet som er tingen. Biff i butikk for å lage selv er veldig billig, enkelt og godt.
Ting å se i Buenos Aires:
Casa Rosada
Et rosa hus der presidenten jobber
Boca
Hus malt i "artige" farger pluss mange selgere
Recoleta Kirkegård
En kirkegård bygd som en liten makaber landsby
Reserva Ecologica
En stor økologisk park som er verdt å se for å komme litt unna storbylivets sjas og mas
Florida
Gaten Florida er en gågate som inneholder alt man vil kjøpe av ting og tang
Defensa
En gate som inneholder mange spennende butikker, pluss noen butikker som kun har snurrepiperier og/eller antikviteter
Markedet i San Telmo
Et stort marked på søndager som går langs gaten Defensa og Peru og stikkgatene fra disse gatene. Verdt å oppleve. Mange gode håndlagde produkter.
Sykkeltur i Buenos Aires
Sykling er ikke det tryggeste, men likevel det beste for å oppleve byen (på veldig nært hold).
Buenos Aires er en storby med tre millioner innbyggere i sentrum (Ciudad Federal) og fra cirka 13 millioner når man tar med områdene rundt. Byen er veldig firkantet. Alt består av et grid-gatesystem, som David mener er veldig oversiktelig. De firkantede gatene gjør byen litt for ensformig. Alle kvadrat er hundre meter lange og 100 meter brede. Teller man ti blokker, er det én kilometer pluss gatene mellom. Enkelte av gatene og avenyene endrer navn etter visse avstander, men det er likevel veldig oversiktelig. Det finnes unntak som gjør alt veldig forvirrende, som gaten Diagonal Norte som går på skrå helt i sentrum.
Transport:
Buenos Aires er en sjarmerende by med mange aktiviseringsmuligheter, men oppleves veldig bråkete etter hvert. Byen har en trafikksituasjon som består av svært stresset og brå kjørestil med ofte bruk av horn selv om alle skjønner det ikke er noen vits å bruke horn, som i rushkø. Lyder og støy er en naturlig del av bybildet, som alarm og blinkende lys hver gang en bil kjører ut av et parkeringshust for å markere at fotgjengere må passe seg. Sykling er etter vår mening den beste og raskeste transportformen, på tross av den farlige kjørestilen bilene har og at man av og til er litt redd for å dø. T-bane (subte) og buss fungerer godt. Dersom man tar bussen må man betale med mynter. Billetten koster vanligvis 1,10 peso (ARS - Argentine Peso), men når største mynt er 1 peso og det finnes 2 peso-sedler, er det viktig å karre til seg litt mynter hvis man tar bussen ofte. T-bane koster det samme, og er en fin måte å skaffe seg mynter på. Taxi er et godt alternativ, og koster ikke så mye. Å ta en Radio-taxi er det tryggeste, fordi de alltid har taksometer.
Overnatting:
Mens David studerte i Buenos Aires fra februar til slutten av april, bodde han på huset til Kulturstudiers samarbeidspartner, Amartya. Det ligger i Pichincha 1033 i nabolaget San Cristobal. Ikke akkurat et turiststrøk, siden Lonely Planet-boka har plassert en tekstboks over området med å fortelle hva som finnes i andre deler av Buenos Aires. Etter Ida kom ned, bodde vi på Hotel Bolivar, et sjarmerende lite og billig hotell. Hotellet kostet kun 90 peso per natt for oss begge, og jeg tror det var kun ett hostel som var billigere med 80 peso per natt. Etter vår erfaring er hoteller billige alternativ for to personer, siden Hosteller tar betaling for to individer i et privatrom, mens hoteller tar betaling for ett dobbeltrom. Det man likevel ofte mangler på et hotell, er eget kjøkken.
Priser og shopping:
Shopping etter klær er etter vår mening litt vanskelig i Buenos Aires. Vi hadde vanskelig for å finne normale klesbutikker. Litt dyre fasjonable butikker eller leting etter merker, som Adidas, er derimot ikke noe problem.
Å spise ute er billig i forhold til i Norge. En hovedrett koster cirka 30 peso. Som regel bruker Argentinere svært lite tilbehør. Det er selve kjøttet som er tingen. Biff i butikk for å lage selv er veldig billig, enkelt og godt.
Ting å se i Buenos Aires:
Casa Rosada
Et rosa hus der presidenten jobber
Boca
Hus malt i "artige" farger pluss mange selgere
Recoleta Kirkegård
En kirkegård bygd som en liten makaber landsby
Reserva Ecologica
En stor økologisk park som er verdt å se for å komme litt unna storbylivets sjas og mas
Florida
Gaten Florida er en gågate som inneholder alt man vil kjøpe av ting og tang
Defensa
En gate som inneholder mange spennende butikker, pluss noen butikker som kun har snurrepiperier og/eller antikviteter
Markedet i San Telmo
Et stort marked på søndager som går langs gaten Defensa og Peru og stikkgatene fra disse gatene. Verdt å oppleve. Mange gode håndlagde produkter.
Sykkeltur i Buenos Aires
Sykling er ikke det tryggeste, men likevel det beste for å oppleve byen (på veldig nært hold).
Abonner på:
Innlegg (Atom)